Til hovedinnhold

Historien og kulturarven ble tatt på alvor, og både indre og ytre fasade, i tillegg til selve hallen er fredet, noe som la føringer for arbeidet med restaureringen.

Fra det første spadetaket, til i dag, har både Østbanehallen og Oslo vokst. Den første versjonen ble bygd i 1884 og var tegnet av Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno, som senere også tegnet Trefoldighetskirken i Oslo i 1858. Det som var Norges første jernbanestasjon, var rød, hadde et tårn og var mye mindre. Derfor ble det også nødvendig å bygge ut hallen, etterhvert som flere jernbaner kom til.

En utvidet versjon av bygget ble tegnet av Georg Andreas Bull, og stod ferdig i 1882. Bull var statsarkitekt, og hadde tegnet Vestbanestasjonen, Frølich-byen, samt villaer i Homansbyen. Sønnen, Henrik Bull, ble også arkitekt, og tegnet blant annet Nationaltheatret.

Det har blitt servert fristelser i Østbanehallen i lang tid. Slik så kiosken ut i 1903. Foto: Anders Beer Wilse / Oslo Museum.

Tilbake til originalen

Da Østbanehallen ble utvidet ble den bevisst formet for å passe til slottet som stod i andre enden av Karl Johan. Med en dyp plass foran seg, slett sokkeletasje, symmetrisk midtparti og flere søylepilastere – akkurat som slottet.

Stilen var ny-renessanse, og selv om mange husker Østbanehallen som gul var den faktisk hvit, slik den er i dag. Da bygget ble restaurert for siste gang i 2013 var et av målene at Østbanehallen skulle fremstå som den opprinnelige, og dette inkluderte fargen. Man fant ut at bygget var mye lysere, men at det på grunn av forurensning hadde endret farge, og ble oppfattet mer gulaktig. Derfor ble også Østbanehallen videreført med gul maling.

I 2015 ble restaureringen ferdigstilt. Materialvalget og utvalgte elementer skulle henvise til tiden da Østbanehallen var en jernbanestasjon. Taket ble malt sort, for å illustrere sotet som kom fra togene og som farget taket. De klassiske bueformede vinduene ble rekonstruert tilbake til sin originale form, og «Boksene» til Yo!Sushi og Steam ble tegnet som en honnør til togvognene som sto her. Den store glassveggen, som endrer seg etter lyset på døgnet, skulle illustrere hvordan sollyset skinte gjennom enden av hallen der togene kjørte inn før i tiden.

Både indre og ytre fasade, samt selve hallen, er fredet. Gulvet hos Olivia er en av de originale detaljene, som er vernet. Under prosessen med restaureringen var derfor både riks- og byantikvaren aktivt involvert for å sikre at ingenting gikk tapt.

Nedenfor kan du se en timelapse fra restaureringen startet i 2013 til den sto ferdig i 2015.

Fra billetthallen i 1962. Dette er dagens Olivia, og både buene, gulvet og takhøyden er der fremdeles. Foto: Leif Ørnelund / Oslo Museum.

Myldrende møteplass

På grunn av plasseringen til Østbanehallen, som frem til 1700-tallet lå under vann, var man forberedt på at man kunne gjøre antikvariske funn under gravearbeidet. Dessverre fant man ingen skip, slik man håpet på. Derimot ble det oppdaget masse kinesisk porselen, tyske kopiskår og engelske krittpiper. I tillegg ble det funnet sand, og typisk ballast fra skip. Det var med andre ord en tydelig utenlandsk innflytelse på området.

I dag er Østbanehallen igjen en myldrende møteplass. Ta turen innom og slå deg ned på en av de mange spisestedene for en lunsj eller middag – eller stikk innom en av butikkene. Etter over 160 år i hjertet av Oslo, sitter historien i veggene. Hva med å nyte et godt måltid i kongens gamle venterom? Kongerommet, som det ble kalt, ligger der Royal Gastropub passende nok ligger i dag.

Hallen er åpen hver dag, hele året – velkommen innom!

Den store glassveggen i den ene enden av dagens Østbanehallen, forestiller hvordan lyset skinte inn i hallen da togene kjørte inn her før i tiden.